Dagens
film er den italienske filmen 4
mosche di velluto grigio (eller Four
Flies On Grey Velvet, som er den internationale tittlen) fra
1971. Filmen er regissert av Dario Argento og har Aldo Bufi Landi,
Mimsy Farmer, Jean-Pierre Marsielle, Bud Spencer og Michael Brandon
i hovedrollene.
Synopsis:
Musikeren Roberto Tobias (Michael Brandon) konfronterer en mystisk
fremmed som forfølger ham. Under et håndgemeng får Roberto
fravristet mannen en kniv, men forfølgeren dolkes av sitt eget våpen
mens en maskert figur tar bilder av opptrinnet. Ikke med formål om å
drive utpressing mot Roberto, men for å drive ham til vanvidd.
Roberto hyrer en privatdetektiv, men alle som kommer i nærheten av å
løse gåten, ender opp som neste offer.
Først når politiet kommer opp med en kontroversiell teori, kommer sannheten uhyggelig tett på Roberto... Og snart er han i overhengende livsfare!
Først når politiet kommer opp med en kontroversiell teori, kommer sannheten uhyggelig tett på Roberto... Og snart er han i overhengende livsfare!
Trailer:
Da er det på tide å
fullføre Dario Argentos «dyre-triologi». I 2010 ble første film i
triologien sett, som var L'uccello Dalle Piume Di Cristallo (The Bird
With The Crystal Plumage) og i fjor ble Il Gatto A Nove Code (Cat O'
Nine Tails) sett. I retrospekt så burde man sett de i korrekt
rekkefølge, men men.
Argento planla egentlig at
dette skulle bli hans siste film innen Giallo sjangeren.
Heldigvis
ombestemte han seg etter at hans neste film komedien Five Days Of
Milan gjorde det elendig når den ble vist på kino. Dermed gikk han
tilbake til Giallo sjangeren igjen med en av sine beste filmer
Profondo rosso.
Filmen er visstnok også
en av de første filmene til å bruke teknikken som er blitt kalt
«bullet-time» i moderne tid. Det vil si at man følger kulen i slow
motion. En imponerende effekt å få til i 1971.
Min DVD-utgaven fra
Another World Entertainment har re-insatt 2 sekvenser som i sin tid
ble kuttet fra den amerikanske utgaven. Disse sekvensene er ikke
viktige for filmens handling, men det er fint å kunne se filmen slik
den originalt var tiltenkt.
Historien er ikke like god
her som den er i mange andre av Argentos filmer og det er noen små
plot-hull her og der, men ikke noe som kan ødelegge for
sammenhengen. Kameraarbeidet i filmen derimot er meget bra og det er
brukt mange kameravinkler som man vanligvis ikke ville sett.
Skuespillet i filmen er
ikke helt opp til par dessverre. Michael Brandon
er ikke vår tids største skuespiller for å si det sånn, men det
er overlevbart. Men det er artig å se Bud Spencer i en mer seriøs
rolle, i en helt annen type film enn det man vanligvis ser han i.
Musikken til filmen er
igjen laget av Ennio Morricone og paser meget godt inn i filmen.
Soundtracket er veldig 70-talls og rett og slett glimrende. Morricone
og Argento hadde en stor krangel når de samarbeidet på denne filmen
i og med Argento ikke ville bruke et par av stykkene som Morricone
hadde laget. Det tok faktisk 25 år før de samarbeidet igjen, da på
The Stendhal Syndrome.
Alt i alt en helt ok Giallo, men hverken sjangeren eller Argentos beste. Men verdt å sjekke ut for kjennere av sjangeren.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar